Visitten nr. 2 - 2001 
Namdal sykehus

Portrettet

Han spiser aldri lunch på jobb. Blir for stressa av å sitte ned med sånt. Noen ber om å møte veggen raskere enn andre. Øystein Sende gjør det.

Full fart forover

Han er et unikum å portrettere. Han snakker sakte og ettertrykkelig, sånn at jeg kan skrive ned hvert eneste ord. Jeg later som jeg gjør det, mens antallet kruseduller øker på blokka.
Stramt skjema
Du lærer nemlig like mye om personalsjefen og Visitten-redaktøren bare ved å se ham svinse rundt i en viss fart i korridorene. Eller for den saks skyld forsøke å gjøre en avtale om portrettintervju.
Rett nok fikk han presset inn ei lita time i kalenderen sin. Det åpnet seg nemlig et smutthull da en annen avtale falt i grus. I løpet av den timen må informasjonen om portrettet være gjort. Personalsjefen gir ikke inntrykk av at noe annet skulle være mulig, engang.
Nå eller aldri?
Så er det jo dette med avtaler og stressa personer. Kombinasjonen er selvfølgelig ikke helt god. Først blir intervjuet hesblesende utsatt et kvarters tid. Når kvarteret er gått, er det blikkstille på kontoret hans.
En god stund senere kommer han med raske skritt og henter meg. Kroppsspråket forteller at intervjuet må skje tvert. Ingen tid å miste. Flere avtaler står i kø.
Pappa med vanntett plan
Han står på nippet til å bli pappa for første gang. Alt er selvfølgelig planlagt.
Først litt pappapermisjon, dernest litt ferie. I løpet av de fire ukene skal han være omsorgsfull nybakt far. Samtidig skal han pusse opp et hus i Verdal. Og flyttelasset må selvfølgelig gå fra Namsos til Verdal i samme periode.
En fødsel kan skje på termin. Men det er langt høyere sannsynlighet for at det ikke skjer akkurat på termin. Sende ble fortalt dette. Etter uttrykket å dømme hadde han ikke tatt høyde for slike uregelmessigheter i tidsplanen. OK, han kunne jo sjonglere på ferie og permisjon. Da skulle det meste være sikret.
Si opp seg selv?
Det meste skal visst skje rundt ferien i år. Han skal bli pappa. Han kjøper og pusser opp hus i Verdal sammen med kona. Flyttelasset må komme seg en god del mil sørover. Og han skifter jobb.
Siste rest av ferien ved Namdal sykehus tar han i august, og da kommer han ikke tilbake. Neste stopp er Statens vegkontor på Steinkjer som personalleder. Mannen går med åpne øyne inn i en jobb de fleste ville sky.
Om sykehusene lukter omstilling i det fjerne, er det bare småtteri målt mot Statens vegvesen. Det er veldig sannsynlig at den nye personallederen skal sitte midt oppi en omstillingsprosess som ender med at han selv blir overtallig til syvende og sist. Vegkontorets funksjoner ser nemlig ut til å bli lagt til Trondheim.
- Tungt og trist
Han sier at han ikke er redd for noe særlig, og liker utfordringer og ansvar. Han har hatt mange forskjellige og krevende jobber i Kommune-Norge etter mange års utdanning. I 1997 ble han tilbudt stillingen som førstekonsulent ved somatisk klinikk. Under prosessen fikk han spørsmål om han hadde vurdert å søke på den ledige personalsjefstillingen. Han tok sjansen, og angrer ikke.
Fire år etter er det slutt. Han ser fram til å begynne på Vegkontoret, men liker dårlig å forlate sykehuset.
- Det oppleves som tungt. Trist, sier Sende.
Brenner lyset i begge ender
Sykehuset har begynt utvelgelsen av hans etterfølger. Personen som kommer er nødt til å fylle et stort rom. Sende er nemlig kjent for arbeidskapasiteten sin.
Normalt jobber han mellom førti og femti timer i uka. Noen ganger mye mer enn det. Uten lunchpause.
- Lunch tar jeg aldri. Den er kuttet ut for å få dagen min til å gå opp. Jeg blir for lett rastløs, med oppgavene kvernende rundt i hodet, sier Sende.
Det går mye i møter med alle deler av sykehuset. Folk skal rekrutteres og tilsettes, arbeidstvister skal løses, tusen spørsmål strømmer inn om alskens personalmessige finurligheter. Beslutninger må tas, og ting må settes i verk og koordineres.
Skjulte egenskaper
Heller ikke i den fritida han har, makter han å kutte ut jobb. Det vil si tidligere jobber. Hver eneste uke snakker han blant annet med tidligere kolleger i Loppa kommune. Oppi det hele blir det en del hytteturer, og reiser for å besøke foreldre og søsken i Verdal.
Kontoristen har også en godt skjult egenskap. Da registerreima røk på Volvo’en, skaffet han byttemotor og gjorde jobben egenhendig. Det er ikke så verst for en som nærmest utelukkende har snakket og flyttet papir i mange år. Men alt har sin forklaring.
- Jeg fikk min første bil da jeg var tolv-tretten år, sammen med broren min. Det var vel et forsøk på å kanalisere energien vår over på noe vi kunne lære av. Vi konkurrerte hele tida om hvem som greide å ta ut og sette inn motoren raskest.
Engasjert og frittalende
Sende er ikke typen du må dra ord ut av. Gi mannen et stikkord, og analysen er i gang og engasjementet høyt:
Namdal sykehus er totalt avhengig av å rekruttere og beholde spesialister, fordi behovet for helsetjenester er umettelig og fader stat vil ikke ta fra deg områder du har spesialister på. Framtida bringer med seg lettere hoderulling, tøffere eier og mindre tilgivelse.
Stortinget burde utelukkende bestå av parti med over ti prosents oppslutning.
Bank og finansnæring må tas kontroll over før alt er fjernstyrt.
Den kraftigste salven blir fyrt av mot LO. Han er mektig irritert over at de har valgt en ny leder ”med en historie som antidemokrat og fundamentalist. Det holder ikke å si at en som 32-åring ikke visste bedre”.
Senker farten?
Ingenting tyder på at Sende skal dempe engasjementet sitt. Ei heller jobbmengden. Men det gjenstår å se hva det gjør med en mann å se sin egen unge. Det kan nok hende avtaleboka får en annen karakter etter hvert som bleieskift og nattevåk mørner kroppen.
- Jeg må sette min lit til Vår Herre og håpe at lykken er større enn forstanden.
Statens vegvesen kan i hvert fall være fornøyd. De har skaffet seg en leder som tenker lynraskt og klart, som tør å stå for sine meninger samtidig som han lytter med interesse på andre, et analytisk talent og et arbeidsjern av de sjeldne.
Men mest av alt får de en knallgod kollega. 
Tilbake