Visitten nr. 2 - 2001 
Namdal sykehus

Leder

Helsereformen - hva med oss?

Etterkrigstidens påståtte største helsereform er vedtatt av Stortinget. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre utgjør flertallet bak reformen. Reformen er først og fremst en eierreform. ”Svarteperspillet” skal som konsekvens av reformen nå kunne legges på en hånd - helseministerens - og ikke som i dag - mellom alle fylkeskommunene og staten.
Det skal som følge av reformen ryddes opp i eier-, ansvars-, og styringsforhold. Ambisjonene er store. Helseforetakene (regionforetakene) skal eie datterforetakene (sykehusene). Kampen om lokalisering av helseforetakene, og hvilke enheter som skal inngå i datterforetakene er i gang. Ikke minst gjelder det hvem som skal lede helseforetakene og hvem som skal sitte i styrene. Hva skjer med direktørene og ledelsen ved sykehusene – beholder de sin egen virksomhet, sitt handlingsrom og strategiske muligheter, eller blir det mindre spillerom og andre som flytter brikkene ?
Vil Namdal sykehus og Innherred sykehus bli ett datterforetak med en felles ledelse? En felles ledelse og overbyggende administrasjon vil da mest sannsynlig bli lagt til det største sykehuset. Hva med personkabalene? Hva med somatikk og psykiatri – vil Namdal sykehuset fortsette å fungere som et integrert sykehus, eller vil dette bli delt opp med egen psykiatrisk virksomhet i fellesskap med ISH og det samme med somatikk – begge med egen overordnet divisjonsledelse?
Mister vi noen spesialistfunksjoner eller består de vi har – eller øker vi? Samordnes vaktberedskapen mellom flere fag mellom sykehusene? Hva med vår økonomi, blir det tøffere enn i dag å drive eller får vi mer penger til nytt utstyr og vår egen helseproduksjon?
Hva skjer med de ansattes lønns- og arbeidsforhold på sikt?
Spørsmålene er mange og svarene likeså avhengig av hvem du spør – men ingen vet sikkert.
Reformen er ikke ment å dreie seg om flytting av ledere og organisasjonsgrenser. Det skal settes større fokus på produksjon, manglende samarbeid skal kompenseres gjennom mer handlekraftig ledelse som har større nedslagsfelt for sine vedtak. Alle kan ikke vinne – men tanken er at pasienten skal gå seirende ut. Helsetjenester er distriktspolitikk, lokal lojalitet og identitet, sted for behandling, trygge arbeidsplasser, og lokal utvikling. Vil pasientene fortsatt være lojale?
I meldingen om distrikts- og regionalpolitikken vil regjeringen satse på robuste regioner som motkraft til dagens sentralisering. Helsereformen er en sentralisering av eierskap, men en regionalisering av styring og ledelse.
Hvordan skal en kunne nå målsettingen bak reformen når de samme kampene flyttes noen kilometer lenger sør – hvor deltakerne er de samme, tankene og historien likeså?
Reformen er først og fremst en eier og en strukturreform. Den blir vurdert som et fyrtårn når det gjelder politisk handlekraft. Men kan den bli noe mer enn flytting av brikker og linjer? Vi har vanskelig for å se problemene forsvinne på grunn av Tønnes grep. Å få gjort noe med dem, vil nok bli like vanskelig som før. Pengemangel blir tema, slik det alltid har vært.
Det koster tid og krefter å flytte fjell.

God sommer til alle!

Tilbake