Visitten nr. 2 - 2001 
Namdal sykehus

Duellen

Privat under falskt flagg?

Striden fortsetter, og brevene fra pasientombud Kjell Vang får en stadig skarpere tone. For dårlig informasjon og sammenblanding av journaler, sier han. Avdelingsoverlege ved Øre-Nese-Hals driver selv privat poliklinikk på Namdal sykehus, og er ikke helt enig i det.

Vang:
Så lenge virksomheten foregår innenfor sykehusets vegger, tror de aller fleste at de behandles av sykehuset. Det er ikke så rart. Mange tror også at legevakta i Namsos, som er fysisk plassert i sykehuset, er sykehusets ansvar. Det står heller ikke skrevet i legenes ansikt om de driver privat eller utfører arbeid for sykehuset. Når så private poliklinikker bruker sykehusets brevark og innbetalingsblanketter, er det heller ikke lagt til rette for at pasientene skal skjønne hvem som er ansvarlig. I private poliklinikker i sykehusene har det heller ikke blitt informert om at legene driver privat virksomhet, til tross for at Sosial- og helsedepartementet alt i mai 1999 gjennom rundskriv påla tjenesteyter å gi tydelig informasjon om privat status. Så svaret er nei: Når private spesialister har sin virksomhet i sykehusets lokaler, skjønner ikke folk forskjellen, rett og slett fordi de får altfor dårlig informasjon.
Forstår pasienter når sykehuset behandler dem og når private behandler dem i sykehuset?
Bjørgan:
Jeg håper det. Det blir gitt beskjed i innkallingen som går til pasientene. I tillegg er det et oppslag i venterommet som forteller at behandlingen skjer av private spesialister. Jeg mener de skal være tilstrekkelig informert. Men jeg ser problemet med at pasienter får vanskeligheter med å skille når de for eksempel blir operert av meg på sykehuset, men møter meg som privat spesialist ved kontrollen. Men det spiller ikke noen rolle. Det som gjelder er rett behandling til rett tid.
Vang:
For Pasientombudet er det ikke noe stort poeng hvorvidt pasienter får ytelsen i det offentlige eller av private spesialister. Poenget er at folk får den helsehjelpa de skal ha, og at kvaliteten på tjenesten er god. Men så lenge en ikke informeres om hvem i sykehuset som driver privat og hvem som yter offentlig helsehjelp, lures en faktisk til å tro at en uansett har de samme rettighetene. Det er ikke tilfelle. Den viktigste forskjellen er at dersom du påføres en skade hos en privat spesialist eller i en privat poliklinikk, har du ikke rett til erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning, bare etter legers private forsikring, og da skal det mye mer til for å få dekt økonomiske tap ved skaden.
Hvorfor er private poliklinikker bra / dårlig?
Bjørgan:
For vår del vil jeg si det er bra. Opprettelsen av en privat poliklinikk med driftstilskudd berget aktiviteten her. Vi var i ferd med å bli nedlagt, blant annet på grunn av rekrutteringsproblemer. På grunn av stor aktivitet har vi nå fått lave ventetider på poliklinikk. Når vi driver praksis, driver vi bare praksis. Det er effektivt. Jeg har merket tilfredshet både hos pasienter, legespesialister og ledelsen på sykehuset med denne ordningen, og vi har ikke fått noen form for kritikk fra Trygdeetaten ved kontroller. Det negative er at økt aktivitet gir større slitasje på støttepersonellet.
Vang:
Jeg tror pasienter og pårørende alltid vil identifisere medisinsk virksomhet i sykehusets lokaler som sykehusets, uansett hvor store plakater som settes opp i en poliklinikk om at den er privat drevet. Jeg er derfor tilbøyelig til å mene at privat helsehjelp fysisk bør ut av sykehusets lokaler, nettopp for å synliggjøre forskjellig status og for ikke å havne i en uendelig ping-pong-diskusjon om hvem som egentlig har ansvaret for hva. Det er da vel ikke noe problem at Øyelegesenteret i Namsos ligger i sentrum av byen og ikke i sykehuset!
Bør privat drift holdes utenfor sykehusveggene?
Bjørgan:
Det er vanskelig å kommentere. Der spesialist og sykehus blir enige, og det ellers måtte passe, har jeg ingenting i mot det. Det er mest oversiktlig om det drives utenfor. Men når det gjelder mitt fag, er det best å drive det i sykehuset. Vi er få, og kan være tilgjengelig for den daglige driften selv om vi er på praksisen. Sånn sett tjener det pasientene best å ha praksisen innenfor sykehuset.
Vang:
Mitt svar er et rungende nei! Lovverket er klart på dette punktet: Det er bare når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte at journal og journalopplysninger skal utveksles mellom helsepersonell, ”med mindre pasienten motsetter seg det” (Helsepersonelloven § 45). I kommentarene til paragrafen står også at ”det må derfor i utgangspunktet legges til grunn et samtykke fra pasienten før utleveringen skjer”. Pasientrettighetslovens § 3-6 regulerer også en pasients rett til vern mot spredning av opplysninger. Konklusjonen er altså at private spesialister må opprette egne journaler. En privat øre-/nese-/hals-lege har ingen rett til å vite at pasienten har vært innlagt på sykehuset for selvmordsforsøk eller at pasienten har hatt tre provoserte aborter. Pasienten har derimot en rett til vern mot at slike opplysninger spres til flere enn høyst nødvendig.
Skal private spesialister kunne bruke sykehusets journaler som sine egne?

 

 

Bjørgan:
Så lenge spesialistene driver innenfor sykehusets vegger, er det helt naturlig at hovedjournalen blir benyttet. Sykehuset har brukt flere år på å avskaffe lokale poliklinikk-arkiver rundt om på sykehuset, nettopp for å benytte hovedjournalen. Dette for at viktig informasjon ikke skulle bli tilgjengelig for legen som yter behandling. Det er viktig at notatet fra privatpraktiserende spesialist har en heading som viser at det er en privat spesialist, og ikke offentlig poliklinikk, som har gjort nedtegnelsen. Å opprette eget journalarkiv ved siden av hovedjournalen er heller en fare for pasientbehandlingen enn en trygghet. Det er svært ofte at det foreligger notater fra andre poliklinikker (legespesialister) som har vesentlig betydning for behandling hos den privatpraktiserende spesialisten. Hvis man strikt går inn for flere journalsystemer, tenker man i hvert fall ikke på pasientens beste.
Tilbake