Visitten nr. 2 - 2001 
Namdal sykehus

Historisk doktorgrad

Blek, men fattet

Han tok oppstyret med stoisk ro, Svein Arne Estil.  Det var ihvert fall hans ord.

Lista over hva som kunne gå galt var gjennomgått. Forelesningslokalet utprøvd. Dressen satt og pc’en med lysarkene fungerte. Kanskje kunne strømmen gå, men Rikshospitalet hadde jo reserveaggregat. Projektoren kunne ryke, men de hadde et rom de kunne bytte med.­ Pulsen er ganske rolig.
Kjæresten Solveig Moen er med for å overvære disputasen. Og kanskje for å holde styr på alt utenomfaglig.
­- Nå er han temmelig distre i forhold til alt annet enn det saken dreier seg om, forteller hun.
Diskrepans
Etter prøveforelesningene får Estil en frikveld før disputasen tar til. Han sier at han ikke skal bruke den til å lese.
­- Du kommer vel til å gløtte litt, sier Solveig.
­- Tvilsomt. Det jeg ikke har lest til nå, kan jeg bare glemme, sier Estil.
En senere sjekk avdekket et misforhold mellom liv og lære. Selvfølgelig hadde han ikke greid å holde fingrene av avhandlingen. På morgenen, bare noen timer før start, hadde han stukket nesa opp i avhandlingen igjen.
Hardnet til
En disputas er svært godt egnet til å gjøre deg nervøs. Alvorlige, kloke og dresskledte menn i bedømmelseskomiteen kommer på rad og rekke inn og tar plass på en av de fremste benkene. Dekanus, ikledt kappe, setter i gang det formaliserte ritualet. Vi er i gang.
Første runde går temmelig greit. Professor Gunnar Høvding fra Haukeland sykehus går gjennom deler av avhandlingen, gir ros og ris, og serverer Estil noen spørsmål.
I andre runde hardner det til. Professor Helge Scott sikter og skyter verbalt, gang etter gang. Estil rammes, men står godt.
Dekanus foretar en seremoniell avslutning, Estil takker og bukker. Han er igjennom.
Tilbake